Giring og kløtsjing - automatisert?

Jeg tenkte siden jeg bare har lagt inn noe om hva læring er og hvordan jeg lærer, vil jeg bare komme med noen tanker jeg kom til å tenke på når jeg kjørte hjem til Stord i helga.

Behavioristene er opptatt av det ytre av læringsteoriene. De mener at en egentlig kan alt, en må bare grave det frem i hodene. Ved hjelp av rett stimulering, kan alle lære alt.
Det finnes tre ulike teoritradisjoner med ulike teoretikere i hver kategori:

Her har vi klassisk betinging: Pavlov og John Watson
- Her skjer det overføring av følelser og enkel reflekslæring
- Reaksjoner blir automatisert og det skjer ufrivillige responser
Her har vi Operant betinging: Skinner
- Under denne kategorien kommer straff og belønning som vi har snakket mye om i timene og som og som jeg synes er, i mange situasjoner, viktig å bruke fordi elevene får noe igjen for dette.
- De er også opptatt av å se hva som skjer etter responsen. De vil se om atferden gjentas eller ikke.
Her kommer sosial læringsteori: Bandura.
- Bandura vil se mentale sider av elevene, som hva de forventer og hva de husker.

Det jeg tekte på når jeg kjørte var den hunden som vi matet på skolen. Den ble glad når han fikk mat, men hvis du ringte med bjella for fort så ble den sur. Derfor måtte en vente med å ringe med bjella helt til den visste at når en ringte med bjella så fikk den mat.
Pavlov sin teori går ut på automatisering, en skal ha en betinget lært atferd.
Den hunden begynte jo da med å forbinde bjella med mat. Akkurat som andre kom med eksempler i klassen om at hunden deres kom når de gjorde noe, fordi den forbandt det med noe.

Noe lignende tenkte jeg på når jeg kjørte tilbake til Stord på søndag. I et kryss måtte jeg gire ned, og når jeg skulle gire opp igjen så tenkte jeg på at jeg automatisk slapp ut foten som gidde gass samtidig som jeg trykte inn kløtsjen. Når jeg tenkte over det så har det ikke alltid vært automatisk at jeg har sluppet gasspedalen samtidig som jeg har trykket inn kløtsjen. Jeg har i øvingskjørings fasen måtte tenkt hele tiden på hvordan jeg skal gjøre det, men nå går det jo automatisk!! Liten tanke vekker dette!:)
Det finnes sikkert mange andre eksempler på automatisering av andre ting. Men her var en.

Læring- hva er det?

Denne uken i ped-timene, til nå, har vi snakket om ulike syn på læring, hva læring er og hvordan læring skjer. I timene på tirsdag fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive hva vi personlig mente læring var, hvordan læring skjer og hvordan vi lærer best.
Det var mange gode refleksjoner rundt dette emnet i klassen og ingenting av momentene som ble nevnt var feil. Det finnes ikke et riktig svar på hva læring er. Det er ulike teorier rundt det med læring og en kan ikke si at det ene er rett og det andre galt.

Læring kan være så mye. I klassen i dag tok vi opp mange interessante ting på hva læring er. Jeg mener læring er det å tilegne seg kunnskap som en uansett får bruk for seinere. Læring hjelper til selvutvikling og jo er vi kan, jo lenger kan vi komme i livet vårt. Vi får flere muligheter og valg. Læring hjelper til forståelse av ting i samfunnet som har skjedd eller som skjer akkurat nå.

I tillegg har vi veldig nytte av læring. I den fasen vi er i nå, har vi veldig nytte av det vi holder på med i norsk, matte og pedagogikk for å bli gode allmennlærere. Spesielt pedagogikk, hvor vi går inn på det å bli lærer, hvordan en skal planlegge en undervisningsøkt, ulike undervisningsformer, skolen som sosialiseringsarena og veldig mye annet som en lærer må kunne får å forstå den han holder på med.

Hvordan lærer jeg best?
Jeg tror jeg lærer best når læreren gjennomgår stoffet og jeg får tid til å lese gjennom stoffet og skrive notater etter hvert som læreren gjennomgår stoffet og som jeg leser. I klassen ble det i tillegg nevnt det med å samarbeide. Jeg tror de fleste lærer godt når de har gruppearbeid og skal samarbeide om oppgaver. Spesielt når en skal snakke om ting og hva de mener om det. Da får i hvert fall jeg et bedre syn på hva det er vi skal lære. I tillegg kan en lære ved å observere andre, slik vi så i den filmen, som viste de negative sidene ungene lærer av voksne. I tillegg lærer en veldig mye når en for eksempel er ute i praksis. Når jeg gikk på servitør, var vi ute i praksis to ganger, og jeg lærte sykt mye, men praksisen endte dessverre med at jeg ikke ville bli det. Men samtidig så kom det noe godt ut av det. Hadde jeg ikke prøvd det ut i praksis så ville jeg heller ikke ha skjønt at det var så vanskelig og så travelt hele tiden.

Læring er sentralt i didaktikken og det er tre punkter som er viktige:
- innhold eller kunnskap i læringen (HVA)
- en prosess (HVORDAN). Som Steinar nevnte i timen så må det skje en prosess for at en skal kunne lære. En kan ikke bare stappe en minnebrikke i hodet når en skal reise til Kina, slik at en kan kinesisk. Det skal skje en utvikling i læringen.
- Det siste punktet er funksjon. Hvorfor lære dette?.

Det finnes flere læringsteorier og vi ble presentert for fire i dag:
Behavioristisk læringsteori
Kognitivistisk læringsteori
Konstruktivistisk læringsteori
Sosiokulturell læringsteori.

Denne tirsdagen gikk vi gjennom den behavioristiske læringsteorien.
Jeg er egentlig litt usikker på hvilken læringsteori jeg vil forholde meg til, siden vi ikke har gått skikkelig igjennom alle ennå, så derfor vil jeg holde meg litt nøytral i dette innlegget og heller komme sterkere tilbake når vi har lært om resten av læringsteoriene.

Mislukka lærar eller ein lærar som lukkast?

I pedagogikk timane denne uka har me snakka om det å vere ein mislukka eller lukka lærar. Det minte meg litt om den tida eg gjekk på ungdomsskolen. Derfor vil eg gjerne skrive nokon ord om dette i bloggen min denne uka.

Å vera ein lærar er ikkje alltid like lett. Det kan slå begge veier. Enten kan ein bli ein mislukka lærar eller ein lærer som lukkas. For å definere kva den læraren har så lukkas kan nemnes at ein har humoristisk sans, er effektiv med arbeidet sitt og observant på kva som skjer i klasserommet, vera fleksibel og førebyggjande slik at elevane veit at dei kan snakka med dei og til å stole på. Elevane må vere sikre på at dei kan stole på deg slik at dei fortel deg alt dei treng å fortelje deg og spesielt viss det er ting som plagar eleven.

Den mislukka læraren kan då til dømes være at ein ikkje godtar kritikk frå både elevar og lærarar. Det kan vere at ein berre er undervisningsfokusert og ikkje har fokus på læringsutbyttet. Det er viktig å vite at undervisning er ikkje det same som læring! For å få eit godt læringsutbytte er det viktig med eit godt, gjennomtenkt fysisk tilrettelegging og ha avtalte grenser. Det er viktig at elevane veit kor grensene dine går, og at ein blir merksam når ein elev prøver å overgå dei.
Det kan vere at læraren blir meir kompis til elevane, enn det han burde være og kanskje er ein dårleg undervisar. Viss ein blir for mykje kompis med elevane, kan elevane utnytta det og tru at dei slepper unna eit arbeid. Alle desse døma treng ikkje alltid å vere negative.

Kva er det med ein lærar og det å ha stil? Er det viktig for ein lærar å ha god stil?
Når eg som lærarstudent var ute i den første praksisperioden, tenkte eg på det med stil, kva ein skal ha på seg når ein jobbar med andre barn og kva ein må ta omsyn til. Ein kan ikkje komma på skolen i kler som klart skiljar deg ut frå fellesskapet, meiner eg. For eksempel som me har snakka om før i ped timane, at me ikkje skal ha til dømes t-skjorter der det står banne ord på eller andre ting som ikkje egner seg i skulen. Ein skal finne sin eigen stil og ha sjølvinnsikt, vera seg sjølv.

På ungdomsskulen hadde eg ein lærar i fransk, som er eit eksempel på den dårlege læraren. Me fikk han fordi han me hadde først, hadde for mange andre oppgåver å ta seg av at han ikkje kunne ha oss lenger. Det var eigentleg litt trist fordi han var ein veldig strenge lærar og som eg har satt stor pris på i dei seinare årene, sjølv om eg ikkje gjorde det når eg gjekk på ungdomsskulen. Han gav oss masse lekser og viss me ikkje gjorde leksene, så måtte me gjer dei tre gonger. Ikkje at det var så mykje lekser me fekk heller. Han visste korleis han skulle få respekt i klassen og han hadde vært lærar i så mange år at han nesten var klar for pensjonsalder. Men likevel var det mange som saknet han når me måtte bytte lærar.

Den andre læraren var ikkje så opptatt av at me skulle lære fransk, men heller lære om kulturen og om kva som hadde skjedd i Frankrike. I og for seg var det og ein viktig del av det å lære språket fransk, men me kom der for å lære om språket, og ikkje om kulturen og om han sjølv. Ja, for han kom og med mange historier med ting han hadde opplevd og sett som kanskje ikkje hadde så mye med Frankrike ein gong å gjøre. Han kom heile tida på villspor og klarte ikkje å ha fokus på læring. Det vart så gale at elevane sjølv gjekk opp til rektor og protesterte mot denne læraren. Dei ville lære språket og snakka på fransk og ikkje alt anna.

Etter denne protesten mot denne læraren, ble han i alle fall litt meir bevisst på det å lære oss språket, i staden for å snakke om alt anna. Det gjorde at mange lærte i alle fall litt meir språk når dei gjekk ut av tiande (for dette var det siste året på ung. skulen) enn det dei hadde lært det siste året. Eg trur og håpar han har halde fram med det å undervise og haldt fokuset på det å lære språket, framfor det med å fortelje om alt anna i seinare tid.

Slike episodar er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Derfor er det viktig å lære av og deira feil og vite at sånn skal det ikkje være i ein undervisning. Me har mykje å lære av før me blir noen gode lærarar, og det viktigaste er at vite at ein ikkje kan bli ein god lærar etter bare noen få økter med undervisning, men at ein må ta til seg kritikk frå andre lærarar og lære av feilane sine. Ein må kunne reflektere over feilane sine og sjå kva som har ført til at ein slik feil har oppstått og prøve å unngå det ein anna gang.

Planlegging av en undervisningsøkt

Neste praksis periode nærmer seg med stormskritt og vi skal ta mye større del i undervisningen nå enn det vi gjorde i observasjonspraksisen. Vi som er helt nye på dette området og ikke har så mye erfaring med å planlegge timene, skal nå planlegge en økt/time som vi skal gjennomføre når vi er ute i praksisen. De som jobber som lærer til vanlig må som regel planlegge mer enn en time, det finnes undervisningsplanlegging på flere nivå: tema, uke, periode, semester og år. I tillegg så reduserer planlegging usikkerheten, som mange kanskje har når de skal inn i en time. Ved planlegging blir en mer sikker på den en skal gjøre og en må i tillegg være fleksibel og åpen for endringer og improvisasjon.
Når vi skal planlegge en time eller økt skal vi bruke den såkalte didaktiske relasjonsmodellen, diamanten.

Først må en danne grunnlaget for en slik planlegging. En må få ned hva som er målene i denne timen, hva en ønsker å oppnå og hvilke elever/grupper en skal undervise i. Undervisningen må være også være systematisk og planlagt slik at en kan være en leder for elevene i læringsprosessen.
Diamanten har viktige faktorer som sammen gjør planleggingen enklere og mer oversiktlig, som gjør at undervisningen blir gjennomført på en god måte.
De viktige faktorene er læringsmål, elevforutsetninger, innhold, læringsaktiviteter, rammefaktorer og vurdering.

Det er viktig for en lærer å vite at både fysiske - psykiske - og sosiale sider ved elevene endrer seg hele tiden. Det har både med hvilken alder de er i, hvilke kunnskaper og interesser de har og hvilke sosiale og kulturelle bakgrunner de har. En lærer bør være kjent med hver og en elev, og vite når en elev trenger tilrettelagt undervisning.

Alle skoler har rammefaktorer, en kan ikke komme utenom de. Formelle rammer som lover og læreplaner er noen av de nedskrevne rammefaktorene på skolene. I tillegg kommer tid, personell, rom og utstyr. En kan ikke planlegge å ha gitarundervisning hvis en ikke har nok gitarer til klassen eller ikke rom til å ha det i. Det er viktig å vite hvilket rom elevene skal være i og hva som er disponibelt der de er. Uformelle rammer kan være alt fra tolkningene våre, vaner og tradisjoner og ”den skjulte læreplanen”.

Når en er ferdig med ei undervisningsøkt står en igjen med mange spørsmål og refleksjoner rundt undervisningen. Hva lærte elevene? Har en nådd de målene som ble satt for denne timen? Hva kunne blitt gjort annerledes? Ble det gjennomført sånn som en hadde planlagt? Osv.
Når en er ferdig med en økt, skal en skrive ned disse refleksjonene og hva en tenker om det. Det er bare slik en kan bli bedre på å undervise og få elevene til å lære og få de motiverte.
Det finnes ingen modell som kan vise den perfekte undervisningen, men denne modellen viser et grunnlag for hvordan en kan planlegge og er et godt hjelpemiddel på vei mot å bli en god lærer.

De pedagogiske grunnsynene

Denne uken har vi i pedtimene hatt om pedagogiske grunnsyn. Først kan jeg begynne med å forklare hva det egentlig betyr. Sånn som jeg oppfattet det så er det ulike syn på hvordan pedagogikk skal gjennomføres i praksis. Det betyr de ideene og oppfatningen som ligger i bunn for mine pedagogiske handlinger.

Det finnes flere kontraster mellom de ulike pedagogiske grunnsynene. De største kontrastene er at de skiller mellom barnesentrert og kultursentrert pedagogikk.
Den barnesentrerte kontrasten har fokus på eleven og elevenes aktiviteter og oppdagelse. De vil fokusere på elvens personlige vekst og at læreren skal være en tilrettelegger, motiverer og veileder for elevene.
Den kultursentrerte kontrasten fokuserer på fag og innhold og overføring av kunnskap fra lærer til elev. Læreren skal være aktiv og det skal være disiplin i klassen. Elevene skal være passive og skolen skal forberede elevene på samfunnet.

Denne uken har vi lært om mange forskjellige pedagogiske grunnsyn og jeg skal her skrive om noen av de:

Behaviorismen:
Objektivismen er opptatt av vitenskap som er basert på målinger og observasjoner. De ser på et menneske som en ting eller et objekt. Tenking og følelser er ikke annet enn fysiske bevegelser. De fokuserer på det ytre, det sentrale er oppførsel.
Behaviorismen har røtter i dette objektivistiske grunnsynet. Kjente filosofiere innenfor denne retninger er Aristoteles, Hume og Locke.

Behaviorismen vokser fram som en reaksjon på psykoanalysen sine teorier og synsing. Viktige virkemidler som blir brukt innefor denne retningen er straff og belønning og også modellæring og observasjonslæring. Innenfor dette grunnsynet er det fokusert på at menneskene ved fødselen er en ubeskrevet tavle. Det betyr at mennesket har et fåtall reflekser medfødt, mens alt av kunnskaper og erfaringer allerede er lært. Det betyr at gjennom riktig påvirkning og stimulering kan hvem som helst teoretisk lære hva som helst. Behavioristene har da et optimistisk oppdragelses syn. De tror at alt er lært, at en bare må grave det frem i menneskene, tror at alle kan lære.

Dette grunnsynet blir ofte vurdert som negativt fordi de er veldig optimistiske og tror at alle kan alt uansett. At de har det inni seg, det må bare graves frem på en eller annen måte. De ser på mennesket som en maskin og ikke et menneske og det er egentlig feil fordi menneske har følelser og tanker og er på langt nær noen maskin. Men dette grunnsynet har jo noe positivt med seg og. Det med straff og belønning kan være en god måte å lære opp barnet på. Når et barn vet at det er en belønning etter arbeidet barnet har gjort, er det alltid slik at barnet gjør det arbeidet og kanskje også fortere også. Det har jeg allerede fått oppleve i praksis perioden. En elev ville ikke gjøre arbeidet sitt, men med en gang den eleven fikk vite at den kunne få lov å tegne når eleven var ferdig, så gjorde personen oppgavene og tegnet etterpå. Dette kan være en form for belønning for innsats.

Straff er noe vi trenger både på skolen og i hjemmet. Før i tiden brukte de straff som ris og vold. Men det synes jeg ikke er den rette løsningen når en skal straffe et barn. Hvis et barn får mye ris og blir slått hjemme, kan det barnet tror at det er rett å gi andre ris når de har gjort noe galt. På skolen kan det barnet bli voldelig fordi det tror at det er rett å gi ris til de som ikke oppfører seg. Straff kan en bruke på en helt annen måte. En kan bruke det i form av å snakke med de, det kan være en grunn til at personen har gjort akkurat det den har gjort. Det var også noe jeg fikk oppleve i praksisen, hvordan en person gjorde noe gale, fordi den trodde at da ble det en straff som var noe eleven ikke ville være med på.


Humanistisk grunnsyn:
I dette grunnsynet ser de på subjektivismen som åpen for den menneskelige, vurderende bevissthet hos den som observerer og hos den som blir observert. Den ytre verden eksisterer ikke i seg selv, men slik den tolkes og oppfattes av den som observerer. I ordet humanistisk ligger ordet human, som betyr menneske. Det betyr at her står mennesket i sentrum og humanistene har et positivt menneskesyn og menneskene fra fødselen godt, fritt og ansvarlig. De legger vekt på menneskets grunnleggende behov og er veldig positive til selvoppfatning og selvfølelse.
Dette synet er vel det synet som mange kanskje ville ha sagt var det rette synet på opplæring i skolene. Men det er ikke alltid alt innenfor dette grunnsynet som virker positivt på barna i skolen.

Psykoanalysen:
Teoretikeren som en forbinder med psykoanalysen er Sigmund Freud. Psykoanalysen er en individ orientert retning som er opptatt av de indre kreftene i sinnet, det bevisste og underbevisste. Forsvarstrategiene i psykoanalyse er fortrening, angst og skyldfølelse. Dette kan igjen føre til indre traume og konflikter. Disse forsvarsstrategiene og hva psykoanalysen er opptatt av gjør at det blir mer fokus på det psykodynamiske, indre konflikter, kriser og motsetninger.
I pedagogikken blir en opptatt av emosjon og bearbeiding av følelser. Det blir lite rom for fri vilje og det blir et pessimistisk menneskesyn.

Hvis jeg skulle ha valgt et av disse grunnsynene, ville jeg ikke valgt et av de, men heller trekt ut det positive og det som er bra i de forskjellige grunnsynene og dannet på en måte et eget grunnsyn. Jeg tror ingen av disse grunnsynene er perfekte og det er ikke alltid noe som virker på alle. Det skal forskjellige ting til på forskjellige personer, fordi ingen mennesker er like.