De pedagogiske grunnsynene

Denne uken har vi i pedtimene hatt om pedagogiske grunnsyn. Først kan jeg begynne med å forklare hva det egentlig betyr. Sånn som jeg oppfattet det så er det ulike syn på hvordan pedagogikk skal gjennomføres i praksis. Det betyr de ideene og oppfatningen som ligger i bunn for mine pedagogiske handlinger.

Det finnes flere kontraster mellom de ulike pedagogiske grunnsynene. De største kontrastene er at de skiller mellom barnesentrert og kultursentrert pedagogikk.
Den barnesentrerte kontrasten har fokus på eleven og elevenes aktiviteter og oppdagelse. De vil fokusere på elvens personlige vekst og at læreren skal være en tilrettelegger, motiverer og veileder for elevene.
Den kultursentrerte kontrasten fokuserer på fag og innhold og overføring av kunnskap fra lærer til elev. Læreren skal være aktiv og det skal være disiplin i klassen. Elevene skal være passive og skolen skal forberede elevene på samfunnet.

Denne uken har vi lært om mange forskjellige pedagogiske grunnsyn og jeg skal her skrive om noen av de:

Behaviorismen:
Objektivismen er opptatt av vitenskap som er basert på målinger og observasjoner. De ser på et menneske som en ting eller et objekt. Tenking og følelser er ikke annet enn fysiske bevegelser. De fokuserer på det ytre, det sentrale er oppførsel.
Behaviorismen har røtter i dette objektivistiske grunnsynet. Kjente filosofiere innenfor denne retninger er Aristoteles, Hume og Locke.

Behaviorismen vokser fram som en reaksjon på psykoanalysen sine teorier og synsing. Viktige virkemidler som blir brukt innefor denne retningen er straff og belønning og også modellæring og observasjonslæring. Innenfor dette grunnsynet er det fokusert på at menneskene ved fødselen er en ubeskrevet tavle. Det betyr at mennesket har et fåtall reflekser medfødt, mens alt av kunnskaper og erfaringer allerede er lært. Det betyr at gjennom riktig påvirkning og stimulering kan hvem som helst teoretisk lære hva som helst. Behavioristene har da et optimistisk oppdragelses syn. De tror at alt er lært, at en bare må grave det frem i menneskene, tror at alle kan lære.

Dette grunnsynet blir ofte vurdert som negativt fordi de er veldig optimistiske og tror at alle kan alt uansett. At de har det inni seg, det må bare graves frem på en eller annen måte. De ser på mennesket som en maskin og ikke et menneske og det er egentlig feil fordi menneske har følelser og tanker og er på langt nær noen maskin. Men dette grunnsynet har jo noe positivt med seg og. Det med straff og belønning kan være en god måte å lære opp barnet på. Når et barn vet at det er en belønning etter arbeidet barnet har gjort, er det alltid slik at barnet gjør det arbeidet og kanskje også fortere også. Det har jeg allerede fått oppleve i praksis perioden. En elev ville ikke gjøre arbeidet sitt, men med en gang den eleven fikk vite at den kunne få lov å tegne når eleven var ferdig, så gjorde personen oppgavene og tegnet etterpå. Dette kan være en form for belønning for innsats.

Straff er noe vi trenger både på skolen og i hjemmet. Før i tiden brukte de straff som ris og vold. Men det synes jeg ikke er den rette løsningen når en skal straffe et barn. Hvis et barn får mye ris og blir slått hjemme, kan det barnet tror at det er rett å gi andre ris når de har gjort noe galt. På skolen kan det barnet bli voldelig fordi det tror at det er rett å gi ris til de som ikke oppfører seg. Straff kan en bruke på en helt annen måte. En kan bruke det i form av å snakke med de, det kan være en grunn til at personen har gjort akkurat det den har gjort. Det var også noe jeg fikk oppleve i praksisen, hvordan en person gjorde noe gale, fordi den trodde at da ble det en straff som var noe eleven ikke ville være med på.


Humanistisk grunnsyn:
I dette grunnsynet ser de på subjektivismen som åpen for den menneskelige, vurderende bevissthet hos den som observerer og hos den som blir observert. Den ytre verden eksisterer ikke i seg selv, men slik den tolkes og oppfattes av den som observerer. I ordet humanistisk ligger ordet human, som betyr menneske. Det betyr at her står mennesket i sentrum og humanistene har et positivt menneskesyn og menneskene fra fødselen godt, fritt og ansvarlig. De legger vekt på menneskets grunnleggende behov og er veldig positive til selvoppfatning og selvfølelse.
Dette synet er vel det synet som mange kanskje ville ha sagt var det rette synet på opplæring i skolene. Men det er ikke alltid alt innenfor dette grunnsynet som virker positivt på barna i skolen.

Psykoanalysen:
Teoretikeren som en forbinder med psykoanalysen er Sigmund Freud. Psykoanalysen er en individ orientert retning som er opptatt av de indre kreftene i sinnet, det bevisste og underbevisste. Forsvarstrategiene i psykoanalyse er fortrening, angst og skyldfølelse. Dette kan igjen føre til indre traume og konflikter. Disse forsvarsstrategiene og hva psykoanalysen er opptatt av gjør at det blir mer fokus på det psykodynamiske, indre konflikter, kriser og motsetninger.
I pedagogikken blir en opptatt av emosjon og bearbeiding av følelser. Det blir lite rom for fri vilje og det blir et pessimistisk menneskesyn.

Hvis jeg skulle ha valgt et av disse grunnsynene, ville jeg ikke valgt et av de, men heller trekt ut det positive og det som er bra i de forskjellige grunnsynene og dannet på en måte et eget grunnsyn. Jeg tror ingen av disse grunnsynene er perfekte og det er ikke alltid noe som virker på alle. Det skal forskjellige ting til på forskjellige personer, fordi ingen mennesker er like.